Hvordan spise en elefant

How to eat an elephant

 Det er noe absurd og grotesk over uttrykket. Etter sigende har Desmond Tutu sagt

“there is only one way to eat an elephant: a bite at a time.”

Hvordan denne metaforen har blitt stor, kanskje større enn elefanten selv, har sannsynligvis en lang historie. Likevel er det når jeg har bestemt meg for å legge tapet... i taket - at denne metaforen kverner rundt i hodet på meg. Greit, så er det når noe er overveldende eller kanskje umulig (i følge mannen min, er det ikke et alternativ å legge tapet i taket, og når jeg går i gang er han en svært stilltiende betrakter) - en bit om gangen er kjernen her. Ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid. 

Det er noe med å se for seg å spise en elefant. For det første er det verken biff av elefant eller elefanthaler vi har pleid å ha på tallerkenen. Men er det kanskje elefanten man sikter til når jeg har fått høre at jeg har hatt litt mye på tallerkenen denne høsten? Og, helt oppriktig, har de egentlig pleid å spise elefanter i det afrikanske kostholdet? Hadde det blitt bedre om uttrykket var "Hvordan spise en okse?". Nordmenn hadde antakelig ikke tatt bit for bit, de hadde slaktet oksen og henta ut indrefileten og lemna restene i sin bruk-og-kast-mentalitet. Men skulle dette handle om elefanter og okser og kritikk av samtiden? Det var noe med den tapeten i taket, og det å gjøre små biter for å få hele bildet. Step by step.

Så den der elefant-greia som gjør meg med tung om brystet. Nei, ikke den elefantfølelsen på brystet som betegnes som engstelsen som sniker seg på kroppen. Jeg har enda ikke fått angst av tapetseringen, jeg bare forsvinner inn i min indre verden av betraktninger om elefanter, om å dele store oppgaver i små deler, og om å ferdigstille.

Ferdig stille.

Hele ordet, ferdigstille, mitt mantra for 2024.

Hvor lang tid brukte jeg på å ferdigstille tapeten i taket? Ble jeg ferdig, ble det stille?

Tapeten ble kjøpt på finn.no i slutten av september. Ho som hadde tapetsert kjøkkenet sitt kom og leverte den på Moxy en dag det regnet. Service. Mennesker er utrolig hyggelige og velvillige der ute.

Rullene stod i hjørnet av stuen en lang stund. Rett før en utviklingssamtale i medio desember kjente jeg at NÅ. Nå er det nok.

Nok-punktet, vi kjenner vel alle det.

Når noe ikke går lengre. Som å la tapeten stå og mase i et hjørne.

Hennie skulle hjelpe meg med tapeten dagen før, jeg hadde passet en labradoodle en hel dag for hennes skyld. Nå skulle hun hjelpe meg å legge tapet i gjengjeld. Det er alltid godt å ha noe å "hold against" når man trenger hjelp. Klokken er 18.03. Vi skal være i samtale på skolen 19.00. En halvtime for å få det første laget, den første rullen, det må da gå. Jeg MÅ bare få det i gang. Tross alt. Vi er Én dag på etterskudd da vi planla dette, dette med å komme i gang. 

I Nordnorge så pleier vi å kalle det for en begynnelse når vi skal gjøre noe. Jeg skal begynne å komme meg hjem, eller jeg skal begynne å se på den tapeten....

Begynte gjorde vi, rett før møte på skolen. En lang rems. Omtrent 2,5 meter. Lim. En pensel. Noe å stå på, for eksempel hundeburet og en ekstra stol. 

Jeg tenker samtidig på det krøllete, skrukkete skinnet til elefanten. Eller de store støttennene. Støter de noen? TV`en henger rett nedenfor, på veggen ved første tapetrems. Vi står krokbøyd under taket og prøver å få 2,5 meter remse til å henge fast med 4 hender. Eller 3 hender og en sånn tapetdings. Det var ubehagelig for nakken, for øynene. Er limet mulig å vaske vekk fra klærne? Vi fikk det opp, før Karla dro meg i bilen. Det var skrukkete, det også. I taket. Jeg fikk ikke tid til å stryke ut blemmene for Karlas sterke ønske om å komme tidlig. Vi kom alt for tidlig og samtalen ble utsatt.

Meanwhile? Tapeten krøp seg stille og rolig ned fra taket..

Jeg tenkte på det da jeg lå på gulvet med blikket limt til taket. Og limrestene. Er jeg ikke lengre et overskuddsmenneske? Er jeg blitt et underskuddsmenneske? Dette byr meg i mot. Har jeg ikke energi og kapasitet til å slenge opp en tapet i taket, idéen virket jo ikke så crazy eller spesiell til å begynne med.

Den første biten var vanskelig. Og kanskje akkurat det gjør vi ofte - tar for store biter.

Gaper over for mye (av den der elefanten). 2,5 meter var for langt til å feste tapetet. 

Jeg tror veggen lo av meg, nådeløst. Og når tapeten blir klattet opp som et puslespill som skal passe sammen, skjønte jeg mer og mer hvorfor den der elefanten alltid nevnes. Og elefanten i rommet, kanskje den at jeg hiver meg ut i prosjekter jeg ikke klarer å forstå før jeg gjør det i praksis og skjønner at jeg kanskje ikke skulle startet. Det handler ikke om at elefanten er stor, men det handler kanskje om, akkurat det da, at man spiser ikke en elefant. Det er jo umulig. 

Ok. 2,5 meter delt på 2 biter. 1,25 meter. Det er håndgripelig. 4 hender klarer å få limet til å sitte. 
Begynne i hjørnet, jobbe seg litt etter litt til neste bit. Jeg ble kvalm, svimmel og nekta å gi opp, og kunne ikke fortsette. En bit hver dag? Kanskje er det svaret på å skape et helt mønster i taket av tapet? 

Mentale porsjoner. En rems. En stripe. Et pust i bakken. Ligge og se i taket. Mentale porsjoner, realistiske porsjoner. Da kan det gå.

Det ble plutselig langt mer lystbetont, samtidig som frustrasjonen over at jeg hadde begynt på dette gjorde meg frustrert. Som alltid tenkte jeg; Det kommer til å være verd det. Jeg har nok høynet verdien på huset med 100.000. Minst.

Fikk jeg litt lim i øyet, eller er det bare arbeidsstillingen som gjør at øynene flimrer og hodet er skakk? Sannsynligvis det siste. Men alt går an, i små biter. I små runder. Små pustepauser, små arbeidsøkter. Det rømmer jo ingen steder, det arbeidet der. Ikke har det en deadline heller, kanskje er det noe symbolsk, litt som i tetris - å ta en og en rute.

Små biter, men alltid med blikket på helheten. Jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan jeg skulle bli ferdig med helsa i behold. Så kjeftet jeg på meg selv, kanskje jeg til og med banka meg selv litt opp, for å klage over en tapet i taket jeg selv hadde vært sta nok til både å kjøpe inn, og prøve å legge. Og for å ville ha tapet i taket. Og for å spise elefanter. Før dette hadde jeg klæsja gulmaling i taket. Taket var det som tross alt var det peneste i hele etasjen, hvite kvadrater av spon, men tross alt langt penere enn det taket som er på stua - som ser ut som et malplassert gulv. 

Jeg lå ofte og så i taket nå. For etter en bit med dertil lim i håret og en stjernevrimmel i øynene (nei, det var ikke stjerner på tapetet, det var planter) var det tvingende nødvendig å legge seg langflat. 

Mens jeg lå der og syntes synd i meg selv, slo det meg at det groteske ved elefanten ikke bare er i bildet, men også i oss. I hvordan vi kaster oss over oppgaver og prosjekter som om de skal slukes i ett jafs, eller hvordan vi gribber til oss når vi egentlig kan la den der elefanten bare få spasere. Vi kan betrakte den og glede oss over den, og så, bare la den være. 

Tapeten satt til slutt. Litt skeivt, litt rynkete, men den satt. Jeg ble liggende på gulvet og stirre opp. Kanskje det ikke handler om elefanter eller tapet eller små biter, men om noe dypere. Om å akseptere at uansett hvor grotesk eller absurd veien er, så finnes det alltid en løsning eller ett eller annet å mobilisere. Selv når alt virker umulig, og du føler at verden/veggen stirrer skeptisk tilbake. Når du er litt på felgen, og likevel får lagt tapet i takete, helt uten å vite hvordan man gjør det.

Små biter, tenkte jeg, løsningen på det meste. 

TV`en hadde blitt ødelagt av tapetlim da vi dro fra rynkete og uferdige hastetiltak. Jeg fryktet mannen skulle klikke på meg. Joda, neida, han pleier ikke å klikke på meg, men noen ganger av meg... Og det er jo også en elefant i rommet, noe vi ikke skal snakke høyt om at folk som elsker hverandre kan klikke på hverandre og bli sure og frustrerte og dryle ting, for eksempel. Daniel fiksa TV`en sirlig, uten å klikke verken på eller av meg. Han bare himla litt med øynene, fant sine teknikker og klokskap, praktisk som han er, og fikk av tapetlimet på skjermen. Han syns jeg er klumsete, til tider. Og han syns jeg er magisk til andre tider.

Den 17 år gamle skjermen ble glatt og fin igjen, og vi kunne slå på "Der ingen skulle tro at nokon skulle bo" og glatt se på serie. 

Jeg hadde spist en elefant bit for bit, i billedlig forstand. Og selv om Daniel syns det var en merkelig idé så tror jeg han syns jeg var litt magisk som faktisk fikk mekka tapet i taket. Dette etter 3 måneders masing fra de rullene, og etter 3 ukers forsøk med kvalme, svimmelhet og stirring i taket som nå så ut som et one-of-a-kind rom med tapet i taket og verdens fineste tregulv. Det må jo matche.

Himmel og jord møtes, eller gulv og tak, whatever. Jeg fikk nå spist den der sabla elefanten, enn så mye jeg hadde på tallerkenen høsten 2024.